Bærekraftsarbeid har i stor grad blitt strukturert gjennom ESG, med hovedvekt på klima og miljø. Den sosiale dimensjonen har ofte blitt behandlet mer overordnet, med mindre systematikk og oppfølging.
Bærekraftsarbeid i virksomheter har de siste årene i stor grad blitt strukturert gjennom ESG. I praksis har dette ofte gitt et sterkt fokus på klima og miljø, mens den sosiale dimensjonen har blitt behandlet mer overordnet. Arbeidsforhold, menneskerettigheter og ikke-diskriminering omtales gjerne generelt, uten samme systematikk, presisjon og oppfølging som miljørelaterte forhold.
Når sosial bærekraft ikke behandles med samme grundighet som miljø, kan vesentlig sosial risiko bli oversett. Dette gjelder særlig risiko knyttet til diskriminering, utenforskap og manglende inkludering, både i egen virksomhet og i leverandørkjeder. Resultatet kan være ESG-vurderinger som ikke reflekterer faktisk risiko, samt praksis som ikke samsvarer med forventningene i regelverk som åpenhetsloven.
For eksempel står rundt 700 000 mennesker uten jobb og utdanning, og utenforskapet øker år for år, mens mange bransjer melder om alvorlig mangel på arbeidskraft. Når regjeringens perspektivmelding peker på arbeidskraftmangel som den største trusselen mot norsk økonomi og velferdsstatens bærekraft, tyder dette på et strukturelt misforhold.
Det kan indikere at dagens praksis for sosial bærekraft, inkludering og arbeidsdeltakelse ikke i tilstrekkelig grad adresserer de faktiske utfordringene.
Sosial bærekraft handler om hvordan organisasjoner påvirker mennesker. Forbudet mot diskriminering er et grunnleggende menneskerettslig prinsipp, og retten til arbeid innebærer krav om like muligheter, vern mot diskriminering og anstendige arbeidsforhold. Diskriminering kan være direkte, men også indirekte, når tilsynelatende nøytrale ordninger i praksis stenger enkelte grupper ute, for eksempel gjennom rekrutteringsprosesser eller arbeidslivets strukturer.
Diskriminering i arbeidslivet er forbudt i Norge, men statistikk, forskning og erfaring viser at mange grupper fortsatt systematisk stenges ute. Dette skjer samtidig som norsk næringsliv mangler arbeidskraft, og demografiske endringer vil forsterke behovet for flere i arbeid.
En sertifiseringsordning for sosial bærekraft kan bidra til å gjøre arbeidet mer konkret, etterprøvbart og sammenlignbart. Samtidig befinner slike ordninger seg i et høyrisikofelt for sosial grønnvasking. En troverdig sertifisering kan ikke gi inntrykk av at diskriminering ikke forekommer, men må bekrefte at virksomheten arbeider systematisk og kunnskapsbasert med å forebygge og håndtere risiko, i tråd med menneskerettighetene.
ISO 26000 er en internasjonal standard (NS-ISO 26000) som gir veiledning om samfunnsansvar (CSR) for alle typer organisasjoner, uavhengig av størrelse eller lokasjon. Lansert i 2010, hjelper den virksomheter å integrere sosialt ansvar, miljø og etikk i sine operasjoner for å bidra til bærekraftig utvikling. Den er ikke sertifiserbar.
For å ha legitimitet må en sertifiseringsordning stille krav til aktsomhet i praksis. Det innebærer at virksomheter identifiserer risiko for diskriminering, vurderer hvem som er særlig utsatt, iverksetter målrettede tiltak og har rutiner for håndtering av faktiske brudd. Fokus må ligge på reell praksis og forbedring, ikke bare policyer og intensjoner.
Sosial bærekraft forutsetter at arbeid forstås som en sentral del av samfunnsansvaret. Gjennom anstendig sysselsetting, inkluderende arbeidsplasser, sosialt ansvarlige innkjøp og samarbeid med arbeidsinkluderingsaktører kan organisasjoner bidra til å redusere utenforskap og fremme varig arbeidsinkludering. Slike tiltak må være integrert i virksomhetens strategi, styring og kultur, ikke behandles som enkeltstående prosjekter eller filantropi.
(Corporate Sustainability Reporting Directive, CSRD) gjennomfører regler for bærekraftsrapportering for foretak. Begrepet bærekraftsrapportering brukes om periodisk rapportering fra foretak om miljømessige, sosiale og styringsmessige forhold, inkludert forhold som gjelder arbeidstakere, respekt for menneskerettigheter og bekjempelse av korrupsjon og bestikkelser.
The United Nations Global Compact (UNGC) er FNs største initiativ for ansvarlig næringsliv. Deltakende virksomheter forplikter seg til å etterleve ti prinsipper innen menneskerettigheter, arbeidsliv, miljø og antikorrupsjon, forankret i FN-konvensjoner og internasjonale normer.
Aktivitets- og redegjørelsesplikt (ARP) er en lovpålagt plikt for norske arbeidsgivere til å jobbe aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Det er en del av likestillings- og diskrimineringsloven, og innebærer at virksomheter skal dokumentere arbeidet med å forebygge forskjellsbehandling.
Prosjekt Mandag har ambisjoner om å utvikle en sertifiseringsordning for sosial bærekraft med særlig vekt på arbeidsinkludering i løpet av 2026. Målet er å styrke virksomheters strukturerte og målrettede arbeid med sosialt samfunnsansvar. Initiativet bygger på en erkjennelse av at dagens ESG-arbeid i begrenset grad fanger opp utfordringer knyttet til arbeidsinkludering og ikke-diskriminering.
Prosjekt Mandag ønsker bred involvering fra virksomheter, fagmiljøer, partene i arbeidslivet og sivilsamfunnet for å sikre at sertifiseringsordningen dokumenterer effekt på faktisk inkluderingsarbeid – og bidrar til varig arbeidsinkludering.