Behovet for en sertifiseringsordning for sosial bærekraft
Når den sosiale dimensjonen blir underprioritert i bærekraftsarbeidet
Bærekraftsarbeid i virksomheter har de siste årene i stor grad blitt strukturert gjennom ESG. I praksis har dette ofte gitt et sterkt fokus på klima og miljø, mens den sosiale dimensjonen har blitt behandlet mer overordnet. Arbeidsforhold, menneskerettigheter og ikke-diskriminering omtales gjerne generelt, uten samme systematikk, presisjon og oppfølging som miljørelaterte forhold.
Konsekvenser av manglende systematikk i sosial bærekraft
Når sosial bærekraft ikke behandles med samme grundighet som miljø, kan vesentlig sosial risiko bli oversett. Dette gjelder særlig risiko knyttet til diskriminering, utenforskap og manglende inkludering, både i egen virksomhet og i leverandørkjeder. Resultatet kan være ESG-vurderinger som ikke reflekterer faktisk risiko, samt praksis som ikke samsvarer med forventningene i regelverk som åpenhetsloven.
For eksempel står rundt 700 000 mennesker uten jobb og utdanning, og utenforskapet øker år for år, mens mange bransjer melder om alvorlig mangel på arbeidskraft. Når regjeringens perspektivmelding peker på arbeidskraftmangel som den største trusselen mot norsk økonomi og velferdsstatens bærekraft, tyder dette på et strukturelt misforhold.
Det kan indikere at dagens praksis for sosial bærekraft, inkludering og arbeidsdeltakelse ikke i tilstrekkelig grad adresserer de faktiske utfordringene.